Jeg kjøpte De’Longhi KG79-kaffekvernen min i Finland for lenge siden. Og tro det eller ei, den forbaskede saken virker fortsatt.
Vel, selvsagt gjør den det. Jeg har jo ikke brukt den særlig mye, først og fremst fordi jeg hater å bruke den. Det er neppe noe imponerende bevis på holdbarheten. Kanskje er motoren usedvanlig solid, kanskje ikke, men jeg kommer i hvert fall ikke til å trekke konklusjoner om byggekvaliteten bare fordi en kvern jeg helst slipper å bruke, tilfeldigvis fortsatt fungerer.
Det er ikke slik at KG79 ikke klarer å male kaffe. Det gjør den. Problemet er omtrent alt rundt den grunnleggende funksjonen: materialene, kontrollene, oppsamlingsbeholderen og fremfor alt rengjøringen. Det er imponerende hvor mange måter en så enkel maskin klarer å irritere meg på.
Ser bra ut, men plasten er elendig
Jeg skal gi KG79 litt ros for utseendet. Den kantete formen og den metallaktige overflaten kan se ganske bra ut, særlig på et kjøkken med mange blanke hvitevarer i rustfritt stål. De blanke flatene samler imidlertid fingeravtrykk, og plastbeholderne til den malte kaffen får riper latterlig lett. Den ser kanskje pen ut, men delene man håndterer ofte, holder seg ikke pene særlig lenge.
Det er én ting jeg faktisk liker: det røykfargede plastlokket på bønnebeholderen. I motsetning til et helt gjennomsiktig lokk gir det bønnene i det minste litt beskyttelse mot lys. Det er fornuftig. Beholderne for malt kaffe er derimot en helt annen historie.
Beholderne for malt kaffe begynte å få synlige riper etter svært lite helt vanlig håndtering. Jeg snakker om små dunk, støt, vask og tørking som en avtakbar del av en kaffekvern burde tåle. Ripene kom for mange år siden, og etter hvert sprakk plasten. To slike beholdere har gått helt i stykker og knust, og den jeg har nå, har et hakk.
Dette var ikke beholdere som først tålte årevis med mishandling før de ga opp. Etter min erfaring er plasten ganske enkelt ikke god nok til den daglige håndteringen den er ment å tåle. Det er særlig skuffende for en del som må tømmes og rengjøres jevnlig.
Begge justeringshjulene er grusomme
Begge justeringshjulene, ett for malegrad og ett for antall kopper, har en klebrig, gummiaktig overflate. De virker fast bestemt på å samle opp alt støv og smuss på kjøkkenet. Selv det å tørke dem av er ubehagelig, fordi alt vil feste seg. Hvem som syntes dette var et godt materiale til kontrollene på en kaffekvern, begriper jeg ikke.
Hjulet for koppmengde har dessuten et eget problem: justeringen føles upresis. Det mangler de tydelige, merkbare klikkene jeg forventer, så det er vanskeligere enn det burde være å finne tilbake til nøyaktig samme innstilling.
Bare så det er klart: hjulene sitter ikke mekanisk fast. Det er gummioverflaten som er klebrig, mens mengdejusteringen er upresis. To forskjellige irritasjonsmomenter, omtenksomt samlet på samme sted.
Den maler kaffe. Det er ikke problemet.
KG79 har 16 maleinnstillinger, og motoren gjør fortsatt den grunnleggende jobben med å male bønner. Den delen av maskinen har jeg ikke noen stor klage på.
Den er også ganske høylytt. Jeg ville definitivt ikke brukt den tidlig om morgenen mens andre sov. Men elektriske kaffekverner lager lyd, og jeg skal ikke late som denne er spesielt forferdelig bare fordi man kan høre at den jobber.
Hvis jeg vil vite nøyaktig hvor mye kaffe jeg bruker, veier jeg den heller enn å stole på det upresise hjulet for koppmengde. Det er ikke verdens undergang i seg selv. Problemet med KG79 er at slike irritasjoner hoper seg opp, og det verste kommer når den skal rengjøres.
Rengjøringen er et eneste slit
Beholderen for malt kaffe er en høy, smal, nesten firkantet plastboks. Fint kaffestøv og statisk elektrisitet gjør at malt kaffe fester seg på innsiden, så selv etter å ha banket litt på beholderen kan det fortsatt sitte kaffe igjen på sidene. Statisk elektrisitet er ikke uvanlig i kaffekverner, men formen på beholderen hjelper ikke.
Å vaske den er én ting. Å tørke den etterpå er der det absurde virkelig begynner. Åpningen og formen gjør det vanskelig å komme til med en klut, for ikke å snakke om hjørnene. Jeg synes selv jeg har ganske «delikate» hender og fingre, men ikke engang jeg klarer å nå helt til bunnen for å tørke den uten at hånden setter seg fast. Det er en enkel plastboks, for pokker. Jeg burde ikke måtte slåss med den forbaskede saken bare for å få den ren og tørr.
Og beholderen er ikke engang det verste. Rommet den står i, har en kronglete fordypning der malt kaffe samler seg. Man kan se restene ligge der, men å komme til og fjerne dem skikkelig er unødvendig vanskelig.
Det er også en åpning under maskinen som lar løst kaffepulver havne på kjøkkenbenken. Rengjøring kan dermed bety å løfte kvernen, banke litt på den og tørke opp sølet under. Så mye for å holde kaffen inne i maskinen.
Legg til overflater som lett får riper, fingeravtrykk og de forferdelige støvsamlende hjulene, og du har en maskin som er irriterende å rengjøre fra omtrent alle kanter. Jeg lurer oppriktig på om noen i det hele tatt prøvde å rengjøre den før designet ble godkjent.
Hvis KG79 faktisk var designet med vilje for å være konsekvent irriterende å rengjøre, vil jeg si at noen gjorde en spektakulær jobb.
Sammenlignet med Melitta Molino
Da jeg kjøpte Melitta Molino, ble svakhetene ved KG79 enda tydeligere. Jeg kjøpte opprinnelig Melitta som en rimelig kvern til kontoret, men endte med å beholde den hjemme og flytte De’Longhi til kontoret i stedet.
Den mest latterlige forskjellen er størrelsen. KG79 er faktisk litt større enn Melitta og tar mer plass på kjøkkenbenken, men klarer likevel å ha mindre beholdere i begge ender.
De’Longhis bønnebeholder har en oppgitt kapasitet på 120 gram, mot 200 gram hos Melitta. Jeg målte også det innvendige volumet i beholderne for malt kaffe ved å fylle dem med vann: omtrent 350 ml for KG79 mot rundt 400–420 ml for Melitta. Det er volummål for beholderne, ikke vekten av malt kaffe de kan romme.
Den fysisk større kvernen har altså plass til færre bønner på toppen og mindre malt kaffe nederst. Større maskin, mindre kapasitet i begge ender. For meg er det rett og slett idiotisk design.
Men kapasiteten er ikke engang min største innvending. Melittas oppsamlingsområde har en enkel, lett tilgjengelig rund flate som jeg bare kan tørke ren. Beholderen er mye lettere å vaske og tørke, og justeringshjulene har tydelige klikk uten det forferdelige klebrige belegget. Melitta har 17 maleinnstillinger mot KG79s 16, men den ene ekstra innstillingen er ikke grunnen til at jeg foretrekker den. Hele opplevelsen av å bruke og vedlikeholde den er mindre irriterende.
Omtrent det eneste jeg foretrekker på KG79, er det røykfargede lokket på bønnebeholderen, fordi det gir litt beskyttelse mot lys. Plastbeholderne for malt kaffe har derimot vært latterlig lette å ripe opp og ødelegge.
Molino har også sine små særegenheter, og dem har jeg tatt for meg i en egen anmeldelse. Men de er småting jeg kan leve med, ikke grunner til å mislike å bruke den. Jeg har til og med vurdert å kjøpe enda en Molino til kontoret, selv om det allerede står en fungerende KG79 der. Ærlig talt ville jeg ikke blitt særlig lei meg om KG79 ble skadet på kontoret. Så lite entusiasme har jeg igjen for den.
Konklusjon: Ville jeg kjøpt den igjen?
Absolutt ikke. Og jeg ville heller ikke anbefalt den.
Ja, KG79 virker fortsatt etter mer enn ti år. Men jeg har brukt den forholdsvis lite, i stor grad fordi jeg hater å bruke den. Ikke ta det som ros for byggekvaliteten eller som en påstand om at den har vist seg usedvanlig driftssikker. Det kan jeg rett og slett ikke påstå.
Det jeg derimot har, er mange års erfaring med en kvern der plastbeholderne for malt kaffe får riper og sprekker ved vanlig håndtering, der begge justeringshjulene trekker til seg skitt som magneter, der koppmengdejusteringen er frustrerende upresis, og der beholderen og den innvendige fordypningen gjør rengjøringen mye vanskeligere enn den burde være.
Det handler ikke om én dramatisk feil. Det handler om en hel samling dårlige designvalg som har fått meg til å virkelig mislike å bruke denne maskinen. Den maler kaffe, men det er tross alt det aller minste jeg forventer av en kaffekvern.
Melitta Molino har vist meg at jeg ikke trenger å finne meg i alt dette for å få en elektrisk kvern til en fornuftig pris. Hvis du vurderer å kjøpe KG79, er rådet mitt enkelt: Det ville ikke jeg gjort.
KG79 virker. Det er omtrent det hyggeligste jeg kan si om den. Etter mer enn et tiår med den forbaskede saken har jeg fått mer enn nok.